Akkurat nå er det hyppig diskutert i media hvordan vi i Sverige og Norge skal forholde oss til å motta et stort antall flyktninger som er på jakt etter et nytt land å leve i. Et land der de ikke trenger å leve i undertrykkelse. Et land hvor de kan brødfø seg selv. Et land hvor deres barn går på skole. For oss på Indigo, er det klart at Sverige og Norge vil fortsette å påta seg sine forpliktelser og fortsette å motta et rimelig antall asylsøkere.

Skavlan hadde en interessant gjest denne helgen – Daniel Goleman, som har skrevet boken Emotional Intelligence. Hvis du gikk glipp av programmet kan du se det her. Goleman, som er mye inspirertav Dalai Lama, sier at EQ – emosjonell intelligens – er en like viktig egenskap som IQ. Dette inkluderer muligheten til å forstå andre menneskers følelser og handlinger, men også for å forstå sine egne følelser og handle på en etisk måte.

Han fikk blant annet spørsmål om hva som gjør at folk ønsker å hjelpe andre. Å være “gode” mennesker. Ved første øyekast kan man tro at det virkelig er for det meste om du føler deg bedre selv ved for eksempel forplikte seg til situasjonen for flyktninger eller å gå på en frivillig tur til et fattig land som trenger hjelp. Hvis formålet med en “god” gjerning i første omgang er å ta en selfie og legge det ut på Facebook har gått glipp av poenget.

Dette betyr ikke at vi vil alle bli som Dalai Lama, selv om verden vil trolig være et flott sted da. Uansett årsak, er det aldri galt å gjøre en god gjerning for noen andre. Men den som gjør det samme kjærlighet og drivkraft som for eksempel en forelder som hjelper barnet deres har gjort store fremskritt på veien mot selvrealisering og en mer balansert og lykkeligere liv. Win-win.

I en verden med flere slike mennesker, ville vi håpe å ikke se høyreekstremister som setter kjepper i livredde flyktninger med barn i armene eller landsbyer som danner menneskelige vegger og ansikter desperate mennesker på flukt med vold og trusler for å forsvare “sine” interesser og holde “andre “borte.

Så svaret på spørsmålet som stilles i tittelen. Hvor er de mest sjenerøse mennesker?

Charities Aid Foundation rangert hvert år World Giving Index basert på tre faktorer; Hvor mange av landets innbyggere som den siste måneden har donert penger til veldedighet, hvis de har jobbet som frivillige, og hvis de hjalp noen de ikke vet hvem som var i behov av hjelp. Tallene er fra 2014, men reslutatet pleier å være ganske lik fra år til år.

Hvilke land og som “vinner”? Sverige kanskje? Norge? Tyskland? Eller noen andre “rike” land i Vesten?

Nei. På første plass havner en av Asias fattigste land – Myanmar! Sverige kom inn på 40. plass, som vi deler med stadig katastroferammede Haiti. Norge er nesten ved bunnen av listen.

Hva betyr det? Skal vi være skamfull over å være skandinaver nå? Vi gjør så mye godt?

Nei, ikke nødvendigvis. Det er grunner til at listen ser ut slik den gjør. Buddhistiske Myanmar (tidligere Burma) har en lang tradisjon for sjenerøsitet, og selv de som selv knapt har mat for dagen fortsatt tar det lille den har, og dele med de som har enda mindre. I et land styrt av et militærdiktatur som selv tok alle eiendeler i løpet av mange år var det den eneste måten for befolkningen å overleve. Man henger sammen. I tillegg gir det god karma å være sjenerøse.

Men tallene gir pause for tanken. Og argumenter mot de som slo seg på brystet og si at “vi har i Skandinavia har faktisk allerede hjulpet så mange, så nok er nok!”. Ikke glem at de fleste av verdens flyktninger er flyktninger i sitt eget land, eller i like fattige naboland. I fjor endte land som Sri Lanka, Thailand og Filippinene lenge før Sverige og Norge. Selv om Syria kom før oss.

Vårt motto er “Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.” Veldedighet og frivillig arbeid er ikke en konkurranse. Hver og en hjelper for sin evne – men bør ikke “rike” Sverige og Norge havne høyere på listen?